Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

Aurlandsdalen, eller elskovsdalen

Aurlandsdalen kan ta pusten fra deg med den ekstreme villheten i elva og de stupbratte fjellene. Og ifølge mytene fremkaller den elskovslysten hos folk.

Den gamle ferdselsvegen mellom øst- og vestlandet har lenge stått på listen over klassikere jeg må gå.

Endelig bød sjansen seg til å oppleve turen gjennom dalen som på folkemunne kalles «elskovsdalen». Hva var da mer passende enn å ta med min kommende ektemann på turen, bare sånn i tilfelle myten skulle slå til.

– Oj, her var det kaldt.

Vi ankommer Finse stasjon i solbriller, t-skjorte og shorts og hiver kjapt på oss regntøyet mens regnet prikker oss i ansiktet. Begge fornøyde med å ha vunnet den evinnelige diskusjonen om skog eller fjell. Turen foran oss har begge deler.

Vi legger i vei på den T-merka stien over høyfjellet fra Finse til Geiterygghytta. Tåken pakker seg rundt oss, mørket siger på. Vi kikker i retning av Sankt Pål og sukker. Herifra skal det visstnok være utsikt mot både Hardangerjøkulen i sør, Skarvheimen og Jotunheimen i nord. Men geipen henger ikke for det.

Vi trekker inn den friske lufta, breker tilbake til sauene og gleder oss over fjellet og naturen rundt oss. Tobeinte ser vi ikke før vi kommer frem til Geiterygghytta neste dag.

Lovnaden om rømmevaffel

Geiterygghytta

1. STOPP: Geiterygghytta.

Foto: Gunnar Grimstveit / NRK
Østerbø Fjellstove i Aurlandsdalen

2. STOPP: Østerbø Fjellstove.

Foto: Merete Husmo Høidal / NRK

Neste morgen har sola rukket å tørke vekk regndråpene fra teltet før vi kryper ut av soveposene.

- Sovet godt?

Jeg spør av gammel vane, ivrig etter å sette i gang med dagens etappe, men det kontante svaret får meg til å stoppe opp.

– NEI.

I løpet av natta har liggeunderlaget blitt paddeflatt og lappeutstyr har vi selvfølgelig lagt igjen hjemme. Men sola er forsonende, vannet blankt og stien tørr og fristende. Med lovnaden om rømmevaffel på Geiterygghytta og seng på Østerbø, blir kjæresten også ved bedre mot.

Himmelen ligger blank og blå over oss når vi endelig runder fjellet og får øye på turens godbit: Aurlandsdalen.

Motsetningen er stor mellom snaufjellet og de frodige fjellsidene som venter. Fortsatt er vi aleine, om enn så lenge. For to kilomerer lenger nede i dalen ligger dagens mål, Østerbø Fjellstove som koker av ivrige turgåere.

Himmelsk frokost

Etter flere dager med tørt brød og en boks sjokade med gress i, er frokosten på Østerbø selve paradiset. Vi forsyner oss til vi blir flaue og spiser enda litt til før magen sier stopp.

– Dere vil kanskje sende sekkene?

Bergensdama i resepsjonen smiler mot oss, mens hun veier sekkene våre med blikket. Og selvsagt vil vi det. For 30 kroner kan man sende fjellsekkene med rutebussen ned til Vassbygdi.

Flerfoldige kilo lettere legger vi i vei på den gamle ferdselsvegen. Det er ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, det er bare å følge horvene med turgåere som dukker fram fra hytter, telt og biler.

Kjæresten min sukker. Jeg vet han ikke er så glad i å gå i kø og erkjenner at dagen kommer til å bli en prøvelse for oss begge.

Blomsterparadis

Bergfrue

FRODIG: Mange kommer til Aurlandsdalen for å se det rike plantelivet. Bergfrue er bare en av plantene du ser på turen.

Foto: Julie Maske / DNT / Julie Maske
Tusenben

TUSENBEIN: Mon tro om den har fjellstøvler?

Foto: Julie Maske / DNT / Julie Maske

Etter bare noen hundre meter har vi helt glemt de andre. Vi har bare øye for enga av geiterams som brer seg ut foran oss. For Neslesommerfuglene som farger stien med orange prikker.

Det rike plantelivet i Aurlandsdalen er vekslende, takket være den store variasjonen i landskap, geologi og klima. Hele 684 planter er registrert i dalen. Blomsterelskere kan glede seg over fjellsider med berglilje og bergfrue, eller de kan se de mer sjeldne plantene som kvanne og vill rabarbara.

Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan livet til de fastboende ble formet av naturen og klimaet. Hvordan man har slitt seg opp den smale veien fullastet med varer.

Vi fasineres av det gamle våningshuset på gården Nesbø som ble bygget inntil en stor stein for å unngå steinsprang fra det stupbratte fjellet bak huset.

Aurlandsdalen har vært handels- og ferdselsvei fra eldgammel tid, og var trolig også i bruk så tidlig som på vikingetiden.

Likbjørki og Vetle helvete

Det knytter seg mange folkefortellinger og sagn rundt Aurlandsdalen. Ved steinen Grunnlaushedlaren sto Likbjørki en gang. Her brukte likfølgene å overnatte når de skulle bære de døde ned til bygda.

Da hengte man opp likene i bjørka mens man sov om natta.

Ikke langt unna ligger den tredelte steinen, Vetle helvete, på myra. Flere steder har steinen sprukket opp og inne i steinen har elva kvernet ut en jettegryte. Det heter seg at dersom man hiver en stein uti det bunnløse vannet ved Vetle helvete, kommer det til å boble i Svartjønn som ligger like ved.

Og slik fortsetter mytene om bekken som kalles Berkvams-brennevinet, fordi denne bekken aldri fryser.

Langs stien sitter folk på hver eneste ledige flekk og soler seg. Aurlandsdalen glitrer i sin sommersjarm. Vi kjenner blodet bruse i årene og forelskelsen boble. For hverandre og for dalen som er så inderlig vakker.

Rundt oss kjenner vi at den samme varmen sprer seg. Folk smiler til hverandre, deler en oppdagelse eller en skrøne. Vi passerer de samme gruppene flere ganger, før vi etterhvert oppfører oss som gamle venner.

Sinjarheim i Skarveheimen

STOPPESTED: Mange tar en rast her på Sinjarheim.

Foto: Per Roger Lauritzen / Den Norske Turistforening

– Did you see the big rock, Vetle helvete, sier vi på så mange språk vi kan og får entusiastiske - oh, yes tilbake.

Kosesyke geiter

Gården Sinjarheim i høyden på nordsida av Aurlandsdalen er et fast stoppested for mange. Her kan man kjøpe nyysta geitost og i de dramatiske omgivelsene med juv og fosser på alle kanter, har det i årtider bodd folk.

I 1922 flytta de fastboende ned til Vassbygdi. Nå er elever fra Sogn Jord- og Hagebruksskule på fjellgården i tre uker hver sommer. Med seg har de tre kyr og 60 nysgjerrige geiter som håndmelkes to ganger om dagen.

Vi møter på geitene like nedenfor gården. Forventningsfulle strekker de på hodene på jakt etter kos eller snop.

Turen ned Aurlandsdalen går fort, alt for fort. Selv om vi tar lange pauser og tøyer tiden så godt vi kan er vi plutselig fremme ved kiosken i Vassbygdi. Stoppestedet for bussen til og fra Aurlandsdalen.

Selv om bygda er idyllisk, er det som om magien fra dalen gradvis forsvinner. Igjen er vi bare turister, samlet for å vente på bussen. Vi deler bord med hverandre, men veksler ikke et ord. Lengter bare tilbake til dalen og dens fortryllelse. Så kanskje er det noe i myten om elskovsdalen allikevel.

Les også: