Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

Med kano til hjertet av Telemark

UT-journalist Tore Oldeide Elgvin har testet slusene i Telemarkskanalen - med kano.

Ta årene fatt! Fra smale kanaler langs frodige fruktbygder til endeløse vann med ruvende fjell.

Vassdragene i hjertet av Telemark byr på store kontraster gjennom sine 105 kilometer fra Skien til Dalen.

Her er våre opplevelser: Med kanoerfaring man kan telle på en hånd, la en optimistisk journalist og hans samboer ut på sin hittil lengste kanotur – uten solkrem.

Fra fløting til padling

For oss starter turen ved Kjeldal. Herfra padler vi et par kilometer opp mot Hogga, det siste slusesystemet som skiller oss og de endeløse vannene inn mot Dalen.

I 150 år har Telemarkskanalen vært bindeleddet mellom de indre bygder og kysten. Ja, delvis også mellom Vestlandet og Østlandet.

Tømmerfløting var i lang tid den viktigste aktiviteten på kanalen, og sporene etter tømringen er tydelig flere steder langs vassdraget.

I dag er det primært kanalbåter, fritidsbåter og padlere som trafikkerer vassdraget.

Å sluse med kano

Fra sommerlige, grønne omgivelser padler vi inn i et mørkt, vått og dypt slusekammer. Bak oss slås de massive treportene igjen, og man føler at man er midt i Ringenes herre. Hva venter oss nå?

– Det er ikke verre enn å padle i en elv, forsikrer den ene slusemesteren oss.

Hm, har vi padlet i en elv før? tenker jeg. Slusemesterne kaster ned to tau som vi holder fast i, og jeg puster rolig ut.

Ut fra treveggen foran oss begynner vannet å fosse fra slusekammeret ovenfor. Elvepadlingen er i gang.

Kanoen stiger raskt og etter få minutter har vi steget fire meter. Vannstanden i kammeret vårt har nådd nivået over, og porten til neste kammer åpner seg. Verre er det ikke.

Og så er det på'an igjen. Denne gangen er vi blitt verdensmestre i slusing med kano og tar det temmelig kult. Flåvatn neste.

Sandstrand med flaggermus

Vi padler i fire timer til, og etter tips fra kanoutleier Erling bestemmer vi oss for å slå leir ved Teigen. I det vi runder vesteenden av halvøya skjønner vi hvorfor denne plassen er populær. Innerst i bukta, en nydelig skjermet sandstrand med kveldsol.

– Det er til og med bålplass nede ved vannet...og tørr drivved! utbryter jeg.

Gourmetmat på tur

LEIRLIV: Bål og middag på stranden. En trenger ikke spise posemat når man har kano til å frakte gourmetmat i.

Foto: Tore Oldeide Elgvin

Kveldsmiddagen består av lammekoteletter og potetstappe, og vi nyter sommerkvelden og solnedgangen rundt bålet i fred fra insekter. Nesten. Med jevne mellomrom styrter en stor nattsvermer ned mot lyset fra bålet og stanger inn i oss på veien opp.

– Se! En, nei, to flaggermus! Norith har fått øye på noen mørke skygger som stuper etter insekter på vannoverflaten rett foran oss. Vi løper opp på berget for å se nærmere på dem.

Det er tungt å dra fra Teigen neste morgen, men nye åretak mot Telemarks indre venter oss. Bare ett lite morgenbad før vi drar.

Hundehola og edderkoppene der

Ikke langt fra vår første leirplass på Flåvatn padler vi forbi Hundehola, en hule i fjellveggen på omlag 10 meter lang og to-tre meter brei.

Den må vi selvsagt sjekke ut fra innsiden. Vi velger å rygge kanoen inn.

– Her er det sikkert flere flaggermus, sier jeg og slår på hodelykten.
– Er hula stor?, spør Norith mens hun bøyer seg under den lave huleåpningen.

Og hula er stor. Det drypper fra taket flere meter over oss. Bortsett fra det er det stille. Svart, kjølig og fuktig. Sakte men sikkert venner øynene våre seg til mørket og vi begynner å oppdage at vi ikke er helt alene her inne.

– Oi, se på den! Den var kjempefin, utbryter Norith.

I hver minste krik og krok har hundrevis av store og små edderkopper laget hvert sitt nett. De forsvinner fort når vi lyser på dem med hodelykten.

Det er langt til Bandak!

Ute av hula leser vi mer om Hundehola i padleboka, Padleguide for Telemark, av Lars Verket. Vi har hatt flaks. Kanalbåtenes rutetider glemte vi å sjekke. Bølgene fra de store båtene kan lett vippe en kano overende inni hola.

I tillegg til padleguiden har vi med oss vanlige turkart fra Statens kartverk som rettesnor for turen. Det holder.

På den smalere strekningen mellom Flåvatn og Kvitseidvatnet dukker det endelig opp en annen kano. To spreke karer har padlet i motvind fra Dalen.

– Det kan blåse friskt på Bandak, så pass opp! Og det er ikke så mange steder å lande, forteller de to.

– Hvor langt er det til Bandak?, spør jeg.

– Vi startet å padle i dag tidlig klokken åtte, svarer de, sier god tur og padler avgårde igjen.

Ha, da er det vel ikke så langt til Bandak, mener Norith. Det skulle vise seg å være en feilberegning.

Padler bak en kjempestein

Blokkpadling

SKUMMELT: Steinblokken har rast ut fra fjellsiden over.

Foto: Tore Oldeide Elgvin

På vei mot Kvitseidvatnet møter vi fire kajakkpadlere. De har fått øye på noe og er godt i gang med å prøve ut padling på baksiden av en svær steinblokk.

En fjellblokk, på hvem vet hvor mange kvadratmeter, står skråstilt opp fra vannet og mot fjellveggen, noe som gjør det mulig å padle kajakk på innsiden av den. Og det er tydelig hvor den kommer fra. Vi prøver med kanoen, men uheldigvis for oss er vi for breie for åpningen.

– Har dere fått noe fisk?, spør vi kajakkpadlerne.
– Ja, nesten. Vi hadde en på kroken, men fiskeren klønet det til ved ripa, så den glapp. Lenger opp, der hvor elva renner ut.

Jeg slenger snøret uti. En fisk er det eneste som mangler.

Ørret man kan kalle ørret

Kvitseidvatnet ligger foran oss, blikkstille. Rolige padletak er ikke bare beroligende for kropp og sjel. Småfugl flakser rundt få meter fra båten og langs bredden, tilsynelatende uforstyrret av padletakene og kamerautløseren.

Retter vi nesa oppover fra kanoen ser vi fiskeørn som sirkler over vannet for så å vende tilbake til redet i toppen av furutrærne.

Og der det er fiskeørn, er det naturligvis fisk.

– Nå får jeg fisk! forsikrer jeg. Og jammen biter det på fem minutter etterpå. En bitteliten ørret.

Endelig fisk

LYKKE: Endelig fisk, men ikke så stor at det er verdt å skryte.

Foto: Tore Oldeide Elgvin

Det går en halvtimes padling, og så biter det på igjen. En litt større ørret enn den forrige. Så en til, enda større. Og til slutt en ørret man kan kalle ørret.

– Blir fisken større jo nærmere Dalen en kommer? lurer vi.

Hvite topper på Kvitseidvatnet

En ting er sikkert: Det er langt til Bandak. Solgangsbrisen gjør et siste krampetak på ettermiddagen, skummer hvite topper på Kvitseidvatnet, og det begynner å bli ubehagelig å padle.

Vi innser at vi ikke kommer til å nå Bandak i dag, og slår leir i nærmeste havn, en liten sandstrand med bålplass.

Takket være en romslig kano, kan vi unne oss en bedre middag med fisk til forrett, biff, sjaløttlok og fløtesaus til hovedrett.

Tre dagers padling

Padleferden går videre tidlig morgenen etter, etter en kjapp frokost. Kloke av solgangsbrisens ubehageligheter, bestemmer vi oss for å padle så langt som mulig før ettermiddagen.

Nøyaktig klokken ett lander vi på leirplassen Lindeviki, en blomstereng med orkideer og markjordbær, tilrettelagt WC, søplekasse, sittegrupper, og ikke minst visdomsord av Håkon Lie. Og nøyaktig klokken ett blåser det opp på Bandak.

Etter en times lunsj, tar vi fatt på resten av det urolige vannet, og heldigvis stilner det utover dagen. Sola brenner og varmen tar overhånd når vi ser Lårdal framfor oss langt der borte.

Etter en times padling med Lårdal i sikte, padler vi inn til land og kjøper oss en is hver før vi manner oss opp til den siste strekningen opp til Dalen. Det tar akkurat to timer.

Og så er vi der, framme i Dalen.

Veldig glade, veldig stolte av oss selv og veldig, veldig solbrente.

Les også: