Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

En smak av Senja

Mellom Harstad og Tromsø ligger dette upolerte skattkammeret med opplevelser.

Strand på Senja
Foto: Julie Maske/Den Norske Turistforening

Vi har vært underveis i mange, lange timer når vi endelig kjører over brua fra Finsnes til Silsand på Senja.

Kvasse fjell stuper i sydenstrender

Sommernatten er myk og varm, og vi kjører fra det indre til det ytre av øya ligner et Norge i miniatyr.

På øst- og innsiden er naturen mild, med myke fjellformasjoner, furuskog og myrer. På vest- og yttersiden står Atlanterhavet på, her stuper mektige, kvasse fjell krasst rett i sydenstrender med korallsand.

Utsikt fra Husfjellet på Senja

Utsikten fra toppen av Husfjellet er mektig, med Strandbytind, Ersfjorden og Okshornan i bakgrunnen.

Foto: Julie Maske/Den Norske Turistforening

Bilturen fra sør har tatt på kroppen, men blåklokkeblå himmel og høy sol lokker oss helt ned i fjæra for å feire at vi er fremme. I første og beste vik slår vi leir. Utsikten er formidabel mot mange av toppene på yttersida. I alle retninger ser vi turmuligheter, både vanskelige og
lette mål, for liten så vel som for stor.

Der multene smaker bedre og fiskelykken er best

Alle har hørt om Lofoten, som de siste årene har fått verdensry som et av de vakreste områdene i verden.

Rett nord for de kjente øyene ligger Senja, mellom Harstad og Tromsø. En hemmelighetsfull perle av ei øy, like vakker som fiskeværene lenger sør, men uslipt, uoppdaget og spennende.

Senjastrendene er kåret til noen av de vakreste, mest spektakulære i hele Nord-Norge, multene smaker bedre enn andre steder, og fiskelykken er garantert ute på fiskebankene.

I Mefjordvær finnes boplasser fra yngre steinalder, store fiskebedrifter holder liv i Senjahopen og Gryllefjord, mens grafittverket på Skaland er en av Norges største og siste bergverksindustrier.

På den værbitte, lille Husøya har de arvet kultur fra spanjolene, og tar siesta midt på dagen. Senjaværingene bor på små tettsteder og i bygder med klynger av hus, som om de huker seg sammen og tett i tett kan stå’n av i både vær og vind.

Skattejakt uten ende

Avstanden mellom stedene har alltid vært stor, men i 2004 åpnet Geitskartunnelen som binder Ersfjord og Senjahopen sammen.

«Internvegen» minsker distanser lokalt, og gjør at turister kan følge kysten sør- og nordover langs den nye, nasjonale turistvegen gjennom Senja – med fergeforbindelse til både Andøya i Vesterålen og Kvaløya. Vi svingte av fra E6, transportåra til Nordkapp.

Men hvorfor følge strømmen? De færreste tar avstikkeren ut i havgapet, men vi hadde lest fra både kart og bøker at Senja måtte være som et skattkammer – fullt av alt det man drømmer om å få med seg på en knapp sommerferie.

Første morgen oppsøker vi Lillian Sebulonsen, styremedlem i Senja Turlag og vestlendingen som gjorde senjaværing av seg for fire år siden.

– Her er det så mange topper, turmål og muligheter at man kan bruke et liv på å gjøre seg kjent. Jeg er på tur hver dag, og opplever noe nytt hele tiden, sier Sebulonsen opprømt.

Stol på kjentfolk

– Start med en tur til stranda i Bøvær. Deretter kan dere fortsette med Husfjellet, gå gjerne via Brusen. Start rett bak kirka. Stiene er ikke merket, vi tilrettelegger for friluftsliv og oppfordrer folk til å komme seg ut – veien må de finne sjøl.

En ting har jeg lært fra mine turer:

Stol alltid på lokale kjentfolk. Frokost på den folketomme stranda i Bøvær blir et minne for livet. Havet ligger stille, andektig lister vi oss rundt, før lysten til å juble og stå på hodet vinner – her er vi, dette er så vakkert at det gjør vondt.

Strand med skjell

Strendene er fulle av skjell, drivgods og andre skatter. På Senja er det lett å fylle kisten med mer enn minner.

Foto: Julie Maske/Den Norske Turistforening

– Dette er morsommere og flottere enn alle strendene vi har vært på, roper sjuåringen som slår hjul på hjul bortover den hardpakkete sanden. Hun finner de vakreste skjell til å smykke seg med, og deler raust med lillesøster. Vannet er kaldt, men det er umulig å si nei til en dukkert. Vi løper hånd i hånd mot det kalde vannet, og kaster oss hylende ut i
bølgene.

Etterpå tar det tid å bli varme igjen, derfor er det heller ingen sak å lokke ungene med på topptur.

Sentrum i Skaland består av noen titalls hus, skole, butikk, kommunesenter og kirke, lite tilrettelagt for mer enn korte besøk. Vi leter oss frem til stien bak kirka, men mister den like fort som vi finner den. Dermed må vi lage vei sjøl, gjennom mannfolkhøy bregneskog full av mygg og fluer. To voksne og to barn holder på å gi opp, men så snart vi er over skoggrensa, åpner landskapet seg og det er lettere å gå.

Djevelens tanngard

Raskt vinner vi høydemeter. Hvor vi enn vender blikket er det tinder, øyer og strender, og ute i havet ligger havtåka. Nysgjerrige på hva som gjemmer seg på andre siden av kammen skynder vi oss opp lia – og der, der ser vi den: Djevelens tanngard.

Yttersiden av Senja er berømt for sine forrevne fjellkjeder som spriker lik klør ute i havet. Mektigst av dem alle er Okshornan, helt ytterst i Ersfjorden, som ligger og lokker dramatisk og fristende.

– Utsikten er sikkert bedre fra toppen, roper sjuåringen og løper foran videre oppover. Hjertet mitt gjør et hopp, hun er så nær den bratte kanten at jeg er redd for å miste henne. Hun stopper, snur seg, ler, løper og klyver videre. Hun har helt rett, fra Husfjellet ser vi enda flere topper, vi skimter Harstad, Tromsø og Andøya, og oppdager at tåkebankene kommer med høy hastighet inn fra havet og mot oss.

Til Senjabu

Nedturen går nesten på vinger, og vi rekker å løpe fra det lave skydekket og frykten for å gå vill i ukjent terreng.

Turistforeningshytta Senjabu

Senja Turlags eneste hytte på øya er vår base hele uka.

Foto: Julie Maske/Den Norske Turistforening

Endelig nede på kirkegården, nesten i fjæra, kjenner vi hvordan sulten river i tarmene – og oppdager at klokka nærmer seg midnatt. Når sola står høyt hele døgnet er det lett å glemme tiden, men nå kan vi glede oss til innflytting og middag på Senjabu i Svanelvdalen, Senja Turlags eneste hytte på øya. Den ligger vel hundre meter fra veien, er sjelden besøkt og et godt sted å bo – enten man besøker øya til fots og med bil sommerstid som oss, eller om man drar hit midtvinters og går Senja på langs.

Hytta er ubetjent og har alt vi trenger, bortsett fra mat. Den bærer vi opp selv. Med få besøkende i året er vi nesten garantert å ha hytta for oss sjøl, men kommer det noen andre som vil dele luksusen, hadde det vært hyggelig. For oss blir den basen hele uka vi er på Senja.

Ånderdalen nasjonalpark

Etter noen dager ved kysten er vi nysgjerrige på Ånderdalen nasjonalpark på innsiden av øya. Vi kjører over innlandet, til den roligere delen som minner om Sør-Norge med heier og glissen bjørkeskog.

Tur i Ånderdalen nasjonalpark på Senja

Etter flere dager ved kysten var det en sterk opplevelse å vandre i Ånderdalen nasjonalpark.

Foto: Julie Maske/Den Norske Turistforening

Fortsatt er det varmt i været, og oppover Ånderelva finner vi rester av gamle bålplasser fra de mange lakse- og ørretfiskerne som kommer hit. Vi går sakte, i et landskap så annerledes fra det vi har sett de andre dagene – her bugner det av blåbær og multer på langstrakte myrer omkranset av lutryggete, eldgamle furutrær.

Ånderelvas sakte vals nedover mot havet gir ro, og i en sving lager vi vår egen bålplass og slår leir. I stedet for å fiske etter storsei på havet, kaster sjuåringen etter ørreten her – og får verdens minste fiskebarn på kroken.

– Den kan vi ikke la dø, sier hun bestemt og slipper fangsten varsomt ut i elva igjen. Slik avverger hun også fiskelunsj, men står gjerne ansvarlig for tomatsuppen.

Toppturer, langstrakte fotturer, timer på stranda, i ro på Senjabu; å være på Senja er å koble av. Helt. Ingen TV, sporadisk mobilnett. Men når tåka til slutt tar oss igjen i Ånderdalen skjønner vi at vi må videre, selv om det er mange steder igjen å se og oppleve på Senja.

Vi rekker en snartur innom Senjatrollet, verdens høyeste troll på 19 meter, før regnet skyller oss over fjellet til Gryllefjord og fergetur til Andøya.

Vil tilbake

I det båten legger fra, ser vi at skyene er i bevegelse, kanskje letter de og avdekker hele skattkammeret vi vinker farvel til. Vi fant mange skatter, men til forskjell fra andre steder vi har vært og tenkt – been there, done that – ønsker vi oss allerede tilbake til Senja.