Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

Arven etter Flintoe og Fearnley

De nasjonalromantiske maleriene til Flintoe og Fearnley har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Derfor prøvde jeg å finne igjen kunstnernes motiver i Aurlandsdalen.

Aurlandsdalen

PÅ TRYGG GRUNN: I god avstand fra kanten karrer jeg med ned den bratte stien. Vetlahelvete er ikke langt unna.

Foto: Runar Rasmussen

Kilde: Hentet fra DNTs årbok 2014

Jeg har alltid drømt om Aurlandsdalen.

Det er unektelig en sammenheng mellom den prangende storheten i den nasjonalromantiske kunsten og den følelsen jeg sitter igjen med når jeg står og skuer utover landskapet.

Elin Hansson, journalist på tur
Fotturister krysser bro i Aurlandsdalen

BROBYGGERNE: Det finnes et utall av broer man må krysse i dalen.

Foto: Elin Hansson / DNT
Hule på stien ned fra Østerbø til Vassbygdi i Aurlandsdalen

HULEBOER: Opplevelsene langs stien fra Østerbø til Vassbygdi i Aurlandsdalen er mange. Jettegryter, eldgamle tun og store huler er bare noen av dem.

Foto: Elin Hansson / DNT

Dalenes dal. Villheten i fossestrykene, de monumentale fjellsidene og den svimlende utsikten fra Bjønnestigvarden. Drømmer, pisket sammen i et ungt hode fostret opp på folkemusikk og fedrelandsstolthet etter OL i `94. For det er unektelig en sammenheng mellom den prangende storheten i den nasjonalromantiske kunsten og den følelsen jeg sitter igjen med når jeg står og skuer utover landskapet. Kjenner vinden rive i håret.

Lastet med speilreflekskamera og iPhone (dagens form for skissebøker) skal jeg prøve å gjenskape to av de mest legendariske maleriene fra Aurlandsdalen. «Bjønnstigvarden, Aurland» av Johannes Flintoe malt i 1820 og det litt mer anonyme maleriet «Aurland, Sogn» av Thomas Fearnley fra 1832.

Sommeren 2014 lokker jeg med meg kjæresten min som modell, under forutsetningen at han også kan få låne kameraet underveis.

Før vi begynner å gå, la oss vende 200 år tilbake i tid. Det måtte selvfølgelig en danske til for å vise oss storheten i vår egen natur.

Motstrøms for sin tid

I 1811 flyttet den 24 år gamle kunstneren Johannes Flintoe fra København til Kristiania. Ganske motstrøms for sin tid å være, ettersom de fleste med den minste form for kunstinteresse emigrerte fra Norge til det o-store utland. Men ikke denne karen. Han hadde hørt gjetord om den storslåtte naturen i unionslandet og kom raskt i kontakt med tegnermiljøet på Krigsskolen. Det var nemlig det eneste stedet i landet med interesse for landskapsmaleri på den tiden.

«Sammen med «det nye Norges» geologer, botanikere og topografer reiste han i årene etter 1814 på oppdagelsesferd i sitt nye hjemland», skriver Allis Helleland i boka «Oppdagelsen av fjellet».

Det er spesielt én reise som skal forandre hele den norske kunsthistorien og sette fart i en kunstsjanger i emning. Reisen til Aurland. Vi skal til sommeren 1819. Det er en ulidelig hete i Kristianias støvete gater. En av Flintoes gode venner, Gerhard Munthe, inviterer ham og offiseren Wilhelm Maximillian Carpelan, til å komme på besøk til hans hjemsted Ytre Kroken i Luster i Sogn. «De skulle blant annet slå følge med Munthes fetter (…) som studerte teologi og skulle hjem på ferie til sine foreldre i Aurland, hvor faren jobbet som prest,» kan vi lese i Nils Messels «Oppdagelsen av fjellet».

Kunstnerveien over fjellet

Hovedveien mellom øst og vest hadde i flere hundre år gått over Filefjell, men er man først vant til å svømme motstrøms, kan man ikke følge den sterkeste strømmen.

Flintoe og hans følge tok den uvanlige, og vesentlig tyngre, turen over Hallingdal, Strandavatnet og Geiteryggen, for så å gå langs den ville elva ned til Aurland. De tok en fortjent pause ved middagstider en dag. Halvveis langs veien de lokale kalte «Bjønnestigen» fant de et usedvanlig vakkert utsiktspunkt.

Maleri av Johannes Flintoe fra Aurlandsdalen i 1819

BJØNNESTIGVARDEN 1819: Johannes Flintoes maleri fra utsiktspunktet gjorde Aurlandsdalen kjent for eliten i Kristiania for nesten 200 år siden. Nå kan alle se maleriet på Nasjonalgalleriet.

Foto: Jaques Lathion (maleri av Johannes Flintoe)/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Flintoe så hvordan lyset falt ned i den trange dalen. Tyllgardinen av en foss som lydløst kastet seg ned fjellsiden på motsatt side. Han strakte seg etter skisseblokken. Å bære med seg blytunge staffelier og lerreter kom ikke på tale. Her måtte en så detaljrik skisse som mulig tegnes, før selve maleriet kunne komme til liv en vinterkveld i hans atelier året etter.

Mens de brukte dager på å kjøre med hest fra Kristiania, har vi jukset og tatt jernhesten (les: toget).

Elin Hansson

Kjæresten min og jeg skal ikke gå nøyaktig samme tur som Flintoe. Mens de brukte dager på å kjøre med hest fra Kristiania, har vi jukset og tatt jernhesten (les: toget). Det stopper på Finse, ikke Strandavatnet, men ruta videre fra Geiteryggen er identisk.

Etappen fra Finse går i snøfonner og vårstore elver. Enorme snømengder i fjellet kombinert med en rekordvarm sommer resulterer i ødelagte bruer og vading. Vading!

Det føles som om tusen nåler trenger inn i fotsålene da jeg sprinter gjennom det klokkeklare vannet. Føttene blir røde som tyttebær. Mens jeg sitter ved elvebredden og pirker ørsmå steiner vekk fra fotsålene, lurer jeg på: tok Flintoe av seg sine stramt snørte skinnstøvler når han skred over elvene i dalføret, eller stakk han vinterbleke tær ned i de frådende vannmassene og småløp over, slik som vi gjorde?

Gourmetmåltid på Geiteryggen

En ting er helt sikkert: Han kom ikke fram til dekket bord etter en lang dags marsj. På Geiterygghytta får vi nykokt blomkålsuppe, selvfisket ørret fra vannet utenfor og en snøhvit fromasj til dessert. Jeg ser for meg at de gamle kunstnerne tilberedte maten på en hvit bomullsduk med sølvtøy og lysestaker, men sannheten var nok en ganske annen.

Etter en langt fra fredfylt natt legger vi ferden nedover mot Østerbø. Måtte disse kunstnertypene også overleve snorkende medreisende med lydnivå på høyde med en hissig gressklipper, eller slukte nattevinden lyden og førte den med seg over fjellene?

Sola har listet seg opp over Geiteryggen og legger dalen i et blendende sollys. Til å begynne med ser jeg fylkesvei 50 og irriterer meg stort over påminnelsen om at vi lever i det 21. århundre. Men den ville traséen oppe i fjellsida tar etter hvert all oppmerksomhet. Det går opp. Så raser det ned. Krappe svinger og svimlende høyder. De tykke humlene skjener fra blomst til blomst, der vekstene klamrer seg fast i bergveggen. Jeg kjenner suget i magen når jeg kikker nedover og konstaterer at det bare er 30 centimeter fra støvlene mine på stien til stupet.

– Hvorfor gikk de i det hele tatt denne turen, spør jeg irritert kjæresten min og klasker til den 20-ende myggen som har satt seg på de svette armene mine de siste ti minuttene.

Kunstnerne hadde selvfølgelig et reisemål, men ettersom de tilhørte den utdannede eliten, kunne de bare bli fraktet komfortabelt i en hestevogn (sikkert utrustet med datidens form for myggnetting) over Kongeveien. I stedet valgte de denne strabasiøse stien, som klorte seg fast i fjellveggen. Fjellet og dalen hadde vært der så lenge man kunne huske, men å gå på tur for å nyte naturen var noe helt nytt på 1800-tallet. Bygdefolket gikk der for å frakte dyr og varer mellom øst og vest.

For å forstå denne transformasjonen, fra å gå på grunn av nytteverdien til å gå for forlystelsens skyld, må vi kikke til Europa. Nærmere bestemt middelalderens Europa.

Kunstnerne oppdager Norge

Den første som beskrev en vandring på et fjell bare for å nyte utsikten var italieneren Francesco Petrarca. I 1336 besteg han og broren Gerhardo fjellet Mont Ventoux i Provence. Mannen som er kjent som humanismens far og for sitater som: «Mennesket har ingen større fiende enn seg selv», var også den som fant opp turgåing. Petrarca var imidlertid forut for sin tid, for europeerne måtte gjennom renessansen og opplysningstiden før noen igjen fattet interesse for naturen som noe annet enn staffasje og en pen bakgrunn.

For Norges del skjedde det fint lite på naturmalerifronten før Erik Pauelsen i 1789 fikk i oppdrag av Kong Christian den syvende å legge ut på en «Voyage Pittoresque» i Norge. Han hadde tidligere malt landskapsbilder fra Kongsberg og «Sarpsfossen» i Østfold, men nå ønsket kongen mer storslått natur i reisebokformat. Pauelsen ble med dette den første vandrende maleren i Norge, uheldigvis døde han vinteren 1790, så kongen fikk bare skisser fra den pittoreske reisen. Men det var hans skisser som inspirerte Flintoe, og Flintoes malerier som igjen fascinerte Bergens store sønn Johan Christian Clausen Dahl, bedre kjent som I.C. Dahl, og fikk ham til å reise hjem fra undervisningsposten ved kunsthøgskolen i Dresden og begynne å male den norske naturen og på den måten å bli kjent som nasjonalromantikkens far i Norge. Men det var vår venn Flintoe, den romantiske dansken, som oppdaget Aurlandsdalen.

Nesbøgalden i Aurlandsdalen, tidlig på 1900-tallet.

NESBØGALDEN: Tidlig på 1900-tallet ble Aurlandsdalen tilrettelagt for fotturister. Der denne tømmerstien gikk, er det i dag sprengt inn en sti i fjellveggen.

Foto: Wilse / Norsk Folkemuseum

Gjennom hele renessansen sto mennesket i sentrum, men nå begynte man etter hvert å løfte øynene vekk fra sin egen navle og se naturen som omfavnet menneskene. Rune Slagstad beskriver det slik i Oppdagelsen av fjellet: «Naturens karakter ga nasjonen karakter.»

Karakter har også elva som bruser foran oss. Trassig kaster vannet seg nedover steinene. En bekk har blitt elv over natta. Borte er de store gode steinene man kan hoppe på og komme seg tørrskodd over. Det er bare to meter bredt, frådende brevann igjen.

Kjæresten min klør seg i det svette håret og lurer på hvordan vi skal komme oss over. Ved siden av stien ligger en metallskinne og ei metallrist. Det ser ut som en sommerbro som ikke har blitt lagt ut ennå. Bak oss kommer et turfølge fra DNT Oslo og Omegn, turlederen der vet råd og sammen legger mannfolka metallrista over det mest utsatte partiet. Kjæresten min skritter over for å sikre at den er trygg og den siste litt utsatte delen blir jeg geleidet som en pen byfrøken over elva.

Hadde kunstnerne slike problemer underveis? Fulgte de gamle handelsruter, eller våget de seg andre veier? Var det kjolekledde jomfruer som måtte hjelpes over ville floder? Tankene strømmer, lenker seg sammen og forsvinner i fossebruset lenger nede.

Vandring i et eventyr

Når kvelden kommer, legger vi oss til duren av Ole Ivars på campingplassen ved siden av Østerbø Turisthytte. Det er kanskje ikke like romantisk som en hardingfeleslått, men nordmenn har til alle tider danset på vollen i sommernettene, så det er bare å plugge inn de rosa øreproppene for å få litt fred.

Morgenen etter er det den friske lufta som lokker oss ut av sengene. Før resten av campen våkner legger vi i vei mot Bjønnestigen. Vi vil nyte utsikten av varden under soloppgang. Duggen ligger som perler strødd over gresset. Det er virkelig like vakkert som på maleriene.

– Det er som å gå i et virkelighetens Rivendale, sier kjæresten min.

Jeg nikker, javisst er dette som alvenes hjem i Ringenes Herre. Kjæresten min stirrer med åpen munn på de tynne kaskadene av vann som finner veien nedover fjellsidene rundt oss. Gresset er irrende grønt, blomstene knall lilla og humlene større enn vi noensinne har sett. Det er som å vandre i et eventyr. Hvis en enhjørning åpenbarte seg på ei fjellhylle over oss ville jeg ikke ha blitt forbauset. Dalen er en drøm å se på.

Om Bjønnestigvarden var kjent før 1819 er umulig å vite, men at den i ettertid har blitt populær er ingen hemmelighet. I dag besøker 5000 mennesker årlig Aurlandsdalen. Å ta bilde av seg selv ved varden (såkalte «fjellfies») har blitt noe alle gjør. Så står vi her, framme ved målet. Måpende. Det er nøyaktig slik som på maleriet. Bare et par trær vokser annerledes, men ellers er det prikk likt. Skremmende bratt og skremmende vakkert.

Bjønnestigvarden i Aurlandsdalen

BJØNNESTIGVARDEN 2014: I dag er det rundt 5000 mennesker som går Aurlandsdalen i løpet av sommermånedene. Ved denne varden er det blitt populært å ta selvportrett.

Foto: Elin Hansson / DNT

Verre er det å finne Fearnleys utsiktspunkt for maleriet av laksefiskeren i Aurlandselva. Jo lenger ned vi kommer, desto mer fjerner vi oss fra fosselarm og elvebrus. Jeg ser og ser på bildet jeg har gjemt i kartmappen.

Thomas Fearnleys maleri fra Aurlandsdalen

FRI FANTASI: Ingen vet nøyaktig hvor Thomas Fearnley malte dette bildet, men av fjellene og elva kan man se hvor han hentet inspirasjonen fra.

Foto: Andreas Harvik (maleri av Thomas Fearnley)/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Fjellene ligner Aurland, elva også, men jeg makter ikke å forstå hvor det er malt fra.

Når foten treffer asfalten i Vassbygdi er humøret labert. Men så kommer jeg på en ting som jeg ble fortalt mens jeg undersøkte de store kunstnernes ferd. «De store oljemalerier ble aldri malt ute i naturen og viser oftest ikke heller en reell situasjon, noen ganger var fjellet hentet fra et sted, trærne fra et annet og elva fra et tredje.

Kunstnerne kombinerte ulike skisser fra vandringene til ett bilde når de var tilbake i atelieret. Det var ikke det realistiske som var målet. Det var følelsene som lå i naturen. Det lille mennesket mot de mektige kreftene», sa Nils Ohlsen avdelingsdirektør for eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet. Så da var det nok kanskje ikke alle som fulgte Flintoes ord fra 1833: «Naturen danner alle sine Frembringelser concret.(…) Abstrakte Fremstillinger i Kunsten ere Uting.» Men når naturen er så vakker som i Aurlandsdalen, er det ikke rart Fearnley lot penselen flyte fritt og ble inspirert. Jeg gjør som han og velger meg et motiv hvor himmelen er stor, fjellene massive og mennesket lite. En liten hilsen fra nasjonalromantikkens rike.

Aurlandselva

ULIKT: Etter utallige runder opp og ned Aurlandselva både til fots og per bil, lander jeg på dette motivet, som er det nærmeste man kommer Fearnleys utsnitt.

Foto: Elin Hansson / DNT

Les også: Aurlandsdalen ned er en opptur