Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

Monsen på villspor i Lomsdal-Visten nasjonalpark

– Når det er godvær oppi der er det et eldorado, sier Lars Monsen om turen gjennom Lomsdal-Visten nasjonalpark. Selv gikk han i regnvær.

– Et ordentlig drittvær var det. Nesten alle dagene. Surt og kaldt var det. Jeg måtte være forsiktig i tåken. Det var kronglete å ta seg frem i kløfter som er skumle og glatte når det regner.

– Men dette er nok et av de mindre kjente områdene som kan kalles naturperler, sier Lars Monsen.

Det gjemte landet

På Helgelandskysten ligger det altså en nesten uoppdaget friluftslivsskatt. Lomsdal-Visten ble nasjonalpark i 2009, og vil nok etter hvert få flere besøkende. Det er det plass til.

Her finner man virkelig en av Norges siste villmarker, og i det indre kan man fremdeles vandre i dager uten å se folk eller tegn til menneskelig aktivitet.

Forfatter Arvid Sveli i boka Det gjemte landet

FLERE TURFORSLAG:

Frilansjournalist Marius Nergård Pettersen har skrevet bok om villmarka i dette gjemte landet. Her skriver Marius om hvordan hans tur startet med en drøm. Han tok med seg soveposen og dro ut i ensomheten:

Nesten for godt til å være sant

Jeg var en overarbeida eksamensstudent. Studiene var tunge som tankskip og pensum milelangt. Og som vanlig når man har altfor mye å gjøre, var det lettere å bruke tida på noe fullstendig irrasjonelt.

Denne gangen hadde jeg begynt å planlegge fremtidige turer og nå satt jeg med hele ansiktet i en bok om fjellområder i Norge. Dagdrømmene løp løpsk nesten umiddelbart. Nå hvilte øynene på noen skarve linjer tekst om et område på Helgelandskysten i Nordland.

Et uberørt fjellareal, et som svært få brukte, mente forfatteren Arvid Sveli. Særlig merket jeg meg kallenavnet: Det gjemte landet. Et lite mysterium. Jeg tenkte at det nesten var for godt til å være sant.

Sekken er pakka for fire uker

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men mine dagdrømmer blir fort til virkelig store, altoppslukende drømmer. Et bitte lite fåtall av disse blir til konkrete planer. Det gjemte landet klarte jeg bare ikke å glemme.

Det går som det må gå og seks måneder senere er jeg i Helgeland og går av bussen ved det bitte lille tettstedet Tosbotn. Sommeren har lagt seg og lufta er mild. Sekken er pakka for fire uker i fjellet og er så stor at den har personlighet.

Jeg har nilest kart over de omkringliggende fjellområdene siden før snøen gikk, merka meg dalfører, fjell, elvekrysninger og små koier. Jeg trenger ferie og er ganske overbevist om at denne blir knall.

Et eventyr i ensomhet

Navnet Lomsdal-Visten ringer ikke mange bjeller hos friluftsfolk i Norge. Få har hørt om det, enda færre har vært her. Nasjonalparken på Helgelandskysten er en naturperle, men kan hverken skilte med høye besøkstall eller nevneverdig berømmelse.

Klint inn mellom kysten i vest og Europavei 6 i øst, ligger dette området så ubesøkt at en vandrer ganske trygt kan vase rundt i ukevis uten sjanse for å møte andre mennesker. Særlig i de indre arealene.

Her inne finner du et landskap som veksler mellom svære vidder, dype daler og små, kystspisse fjell. Det hele perforeres av små fjorder og lange, kuperte elvestrekninger som fremdeles fører vassdrag som er uberørte fra kilde til sjø. I dalene står eldgammel storskog og knaker i vinden, mens små breer dekker landskapet her og der i høyfjellet.

Rett og slett et lite, variert natureventyr. Et eventyr som ble vernet som nasjonalpark 29. mai 2009, etter mange år med vernearbeid.

Gode ankler og tålmodighet er helt nødvendig

Min plan er å utforske nasjonalparken fra sør til nord. Sakte. Jeg skal ta det med ro, fiske litt, ta bilder, loffe og kose meg, bestige noen fjell, ligge i gresset og la humlene brumme.

At dette ikke blir noen spaferie merker jeg imidlertid allerede i de bratte skogliene opp fra Tosbotn. Når melkesyra setter inn forstår jeg noen av grunnene til at Lomsdal-Visten ikke akkurat er overbefolka.

Topografisk er dette nemlig krevende arealer å bevege seg i. Mange av utgangspunktene befinner seg helt nede ved havet og man må regne med lange, tøffe motbakker nesten uansett hvor man starter.

Ferdselsstiene er dessuten stedvis like vanskelig å finne som russiske ubåter i Østersjøen og markeres ofte bare ved spredt, nedrast varding om de er merka i det hele tatt.

Kart, kompass, gode ankler og masse tålmodighet er helt nødvendig.

Været er heller ikke det mest stabile. Tvert imot: Faktisk er søndre Helgeland et av Norges mest nedbørrike områder og værskiftene mellom sol, regn, klarvær og tett tåke skjer fort som pokker.

I ly av urskogen

Det er da også en dyvåt turgutt som ankommer urskogene i Strompdal to dager senere. Siden Tosbotn har regntøyet avtatt for uante mengder vann og teltet kjørt seg i en natt med stiv kuling.

Nå lunter jeg ned mellom eldgamle furukjemper, trær som gir god ly for vinden som herjer oppe i det blankskurte kystfjellet.

Her inne ligger mitt første virkelige turmål: Strompdalskoia, en supersjarmerende, godt utrusta skogskoie som står åpen for alle. Koia eies av Miljødirektoratet og byr på enkel luksus som ved, gasskomfyr, senger og fungerende radio.

Tak over hodet

Strompdalskoia er den mest velutrustede av et fåtall enkle husvær innenfor nasjonalparken. Mulighetene for tak over hodet varierer mellom små trehytter og enda mindre gammer.

En del steinhellere finnes også i området, for den som tar til takke med steintak og ikke lar seg plage av myggskvadronene.

Jeg blir i koia i to dager og møter blant annet flere blide vandrere fra Brønnøysund, for øvrig de siste artsfrendene jeg skal se på to uker.

Koia er et av de populære turmålene i Lomsdal-Visten og tiltrekker seg særlig turfolk som har fått fergeskyss inn fjordarmen Storbørja noen kilometer lenger vest. Til og med Dronning Sonja har vært her, hun tok pause her på en tur i august 2000.

Målet for flertallet av turene som tilbakelegges gjennom Strompdal befinner seg likevel litt lenger øst: Den vide og vakre Lomsdalen.

Lomsdalen, som et gammelt postkort

Å ankomme Lomsdalen er å vandre inn i et gammelt postkort. Denne nydelige perlen av en dal er gold og vindherja, overstrødd av enslige småfuruer og full av små tjern og myrer.

Den er en karrig dal, men likevel lun, åpen og full av farger.

Innerst i dalen ligger restene etter gamle Lomsdal gård. Her har det ikke bodd folk på mange tiår og de en gang så flotte, små gårdshusene er i dag redusert til plankehauger. Et trist syn, særlig for en som har lest den lokale forfatteren Arvid Svelis bøker om menneskene som en gang levde her inne. Om slitet og strevet, men også gleden folk hadde ved å leve sine tilsynelatende enkle liv i disse dalene adskilt fra omverdenen.

Veien videre

Mitt liv i Lomsdalen blir enkelt, men langt fra strevsomt. Teltet oppslås over en moseseng ved et av dalens mange småtjern.

Værgudene viser seg fra sin beste side og fisken biter på hvert tredje kast. Når kvelden kommer er jeg stappmett og ligger i lyngen og døser i den lyse nordlandsnatta.

Dagen etter bestiger jeg det 901 meter høye Middagsfjellet i håp om å finne mobildekning. Det finner jeg. Og etter at beroligende meldinger er ringt hjem til sivilisasjonen, blir jeg sittende ved toppvarden og se ut over landskapet rundt meg.

Jeg ser klassisk kystfjell, værslipt og avrundet. I vest dukker åpent hav opp, mens spisse tinder sperrer for lette skyer i øst. Min vei videre skal gås nordover. Først opp den steinete Henriksdalen, deretter videre mot golde steinvidder og nye skogkledde daler der fisken vaker i vannene.

Berget kjennes varmt mot ryggen. En svak bris stryker over Helgelandskystens gjemte land. Studiehverdagen ofres ikke en eneste tanke.

NB: Artikkelforfatteren forelsket seg fullstendig i Lomsdal-Visten. Les mer på Marius Nergård Pettersens nettside Manepe.no. Teksten over stod første gang på trykk i 2009.

Lomsdal-Visten med sine hakkespetter og falker er aldeles nydelig, sa Erik Solheim da han åpnet nasjonalparken 26. juni 2009.

VIDEO: – Lomsdal-Visten med sine hakkespetter og falker er aldeles nydelig, sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim da han åpnet nasjonalparken 26. juni 2009.

Monsen i Lomsdal-Visten

Lars Monsen ble satt ut innerst i fjorden Storbørja, rett utenfor nasjonalparkgrensen. Etter noen få hundre meter var han inne i Lomsdal-Visten nasjonalpark og gikk i øst/nordøstlig retning opp Lomsdalen i retning post 1 som lå mellom Stavassgården og Stavassætra. Her fikk han kartet som viste hvor målet lå.

Videre gikk han tilbake mot Væstangåmma der han gikk opp på fjellet igjen. Lars Monsen gikk vest for Vistkjerringe, mellom Austerdalsvatnet og Vistvatnene, ned til Lakselvvatnet.

Når Lars gikk her (sensommeren 2013), var det en fiske forbudt-sone rundt Lakselvvatnet. Fra 2014 skal det visst nok være åpnet for fiske igjen.

Nede ved Lakselvvatnet lå post 2 og en kano som han kunne bruke inn til målet som var på Bønnå gård. På denne turen måtte han gjennom en trangt sund der tidevannet kan by på problemer.

MONSEN PÅ VILLSPOR (2:5): Lars Monsen har tre knekkebrød i sekken når helikopteret forlater ham et sted ute i villmarka. Det er rekordmye nedbør, han vet ikke hvor han er og ikke hvor langt det er til mål. Allikevel starter han ekspedisjonen med et smil.

MONSEN PÅ VILLSPOR (2:5): Lars Monsen har tre knekkebrød i sekken når helikopteret forlater ham et sted ute i villmarka. Det er rekordmye nedbør, han vet ikke hvor han er og ikke hvor langt det er til mål. Allikevel starter han ekspedisjonen med et smil.

Les også: Monsen på villspor i Ryfylkeheiene