Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

Olav den selvbetjente fyller 90

Olav Thon fyller 90 år i dag. Han er ikke bare rik på penger. Han er rik på minner fra et langt liv i fjellet.

Kilde: Fjell og vidde, nr. 3/2013

  • Bosted: Oslo
  • Familie: Samboer
  • Yrke: Eier og konsernsjef i Olav Thon-gruppen
  • Aktuell: Friluftslivsmannen fyller 90 år 29. juni 2013

– Om jeg noensinne har følt meg ensom?

Olav Thon stirrer ut av vinduet fra 15. etasje i et av sine monumentale bygg i Oslo sentrum. Herfra kan han se Marka, og fjorden, og himmelen, og Thon Hotel Opera med 480 rom, konferansefasiliteter, Restaurant Scala, treningsrom og sauna. Vi har allerede snakket i én time.

Men hvorfor gjentar han dette spørsmålet? Liker han det ikke? Eller bare tenker han seg om? Plutselig banker Thon fingrene i bordet. Verken kroppsspråk eller snakketempo vitner om at han er snart 90 år. Her er intet vemod.

– Folk snakker så mye om ensomhet. De snakker om at man må unngå ensomheten, at man må være med på alle slags sosiale hendelser for å unngå denne følelsen. Men dette kan jeg slå fast: Jeg har aldri følt meg ensom i fjellet.

Norges tredje rikeste person ankom intervjuavtalen i sin Suzuki Jimny – en av de minste og billigste firehjulstrekkerne som produseres i denne verden. Han snakket i en Doro mobiltelefon og var ikledd strikkegenser med rødt og hvitt mønster, blå dressjakke, en forbløffende merkelig lue og et stort smil. Raskt førte han oss ut av resepsjonen og inn i en korridor med vakre fjellbilder på veggene, videre inn i en heis og helt til topps i sitt eget høyhus.

– Her kan vi sitte ned, sier han nå, og peker på en slags vinterhage med bambusmøbler, grønne duker, en mikrobølgeovn, en lysestake av sølv og et norsk flagg. På et av bordene ligger biografien «Milliardær i anorakk».

– Ja vel, karer. Hva lurer dere på?

Ridderen av 1. klasse av St. Olavs Orden, Årets Fjellgeit 2007, Århundrets Halling, Århundrenes Kjøpmann og æresmedlemmet i Den Norske Turistforening er klar.

Fjellminner

– Hva er ditt første minne fra fjellet?

– Jeg vokste opp på Thon, øverst i Hallingdal, 800 meter over havet, akkurat ved tregrensen. Jeg var vel ikke mer enn åtte år da jeg som yngstegutt i familien fikk i oppgave å jage kyrne inn til seteren ved Iungsdalshytta, ved Djup. Det var en ganske lang marsj. Jeg hadde allerede vært gjetergutt nede i skogen i noen år. Men å begi seg langsmed Reineskarvet til Djup – det var litt av en tur. Vi hadde ei stor ku, ei typisk lederku, som kunne veien.

– Jeg kunne den jo ikke. Så jeg bare fulgte etter Gyldenros, jeg. Det ble vel en vandring på nærmere fire mil. Du har kanskje gått turen?

Jeg rekker ikke å svare før Thon forteller videre. Han beskriver et nydelig vær. Han husker at han ble solbrent. Men det som gjorde aller størst inntrykk, var ekkoet.

– Min eldre bror hadde fortalt at når jeg kom til enden av Reineskarvet, så kunne jeg snakke med fjellet. Jeg var ikke helt sikker på hvor enden av Reineskarvet var, så jeg begynte å snakke med fjellet lenge før jeg kom dit. Svaret uteble, så jeg ble meget utålmodig. Hehe. Men da jeg kom fram til dette stedet, som går under navnet Svaranut, kunne jeg rope ut en hel setning og nærmest få alle ordene tilbake. Jeg har aldri vært med på maken til ekko, altså.

Olav Thon har , ifølge Wikipedia, en formue på 21,3 milliarder kroner. Det startet ved Djupsvatnet.

Roturer og julekort

– Jeg var ofte alene igjen med mor på seteren, forteller Thon. – Og dermed ble jeg ganske raskt god til å ro båten vår. En dag kom et ektepar gående helt fra Bjøberg. Dette var før Bjordalsbu ble bygget. Det er en ganske lang tur fra Bjøberg til Iungsdalen. Du har kanskje gått der?

Jeg rekker ikke å svare nå heller.

– De to vandrerne var ganske slitne. I hvert fall damen. Hun orket ikke å gå den siste milen. De spurte om å få overnatte i seterbua vår – eller om mor kunne ro de over vannet. Men mor måtte passe kyrne. De skulle jo melkes. Så da spurte jeg mor: «Kan ikke jeg ro?» «Jo», sa mor, «det må du gjerne gjøre». Jeg rodde av sted, bortimot ei mil inn til Iungsdalen, satte av passasjerene mine og fikk ei krone som betaling. Det syntes jeg var storslagent.

Unge Olav tjente bra på å ro turister over Djupsvatnet. Kronestykkene hadde et hull i midten, og han tredde inntekten inn på et strå.

– Da høsten kom, hadde jeg kanskje 25–30 kroner. Det var en liten formue, det.

Men formuen skulle straks bli større. Thon oppdaget postordrekatalogen fra Utstyrsmagasinet i Oslo.

– Jeg la merke til at det kostet så og så mye for ett julekort. Men kjøpte du 25 julekort, kostet de betydelig mindre per stykk. Kjøpte du 50, ble det enda billigere. Og kjøpte du 100, var det nesten ikke grenser for hvor rimelig det ble. Du fikk jo nesten 99 julekort gratis. Jeg resonnerte meg fram til at dette måtte det bli business av, og bestilte en mengde julekort som jeg solgte med fortjeneste.

Det går mange historier om Olav Thons nøysomhet. Han takker gjerne nei til store forretningslunsjer, og plukker fram ei gulrot fra jakkelommen i stedet. Eller spør om å få smake litt av sidemannens drikke.

En gang han var på tur med DNT, begynte det å regne. Da de andre dro fram nye og fine goretexjakker, dro Thon fram en Cubus-pose. Men det er ikke bare nøysomhet og streng arbeidsdisiplin som preger hansThons lange liv. Han har også en eventyrlig utholdenhet – både i forretninger og på fritiden.

Ti mil på skare

– Hva er den lengste turen du har gått?

– Tja, det var en gang jeg fikk lov til å sitte på i flyet til en kar som het Røvang. Etter krigen fikk han den geniale ideen at han skulle fly proviant og bagasje fra Oslo opp til Filefjell. Han ringte en vårdag og spurte om jeg ville være med på en flytur til Nystuen hotell. Det ville jeg selvsagt. Røvang og Thon landet på Filefjell tidlig om morgenen. Thon gikk raskt opp til Sulebu på nydelig skareføre og nærmest seilte videre innover fjellheimen. Han tenkte han skulle gå til den private hytta ved Djup og videre til Finse neste dag. Men da han kom til Eldrevatn på Hemsedalsfjellet, begynte snøen å smelte i den stekende sola.

– Jeg ville helst ikke gå over vannet. Men da jeg prøvde å gå langs vannet gikk jeg gjennom snøen helt opp til skrittet. Så jeg fant jeg ut at jeg skulle begi meg ut på vannet, likevel. Jeg gikk til knes i sørpe ute på isen. Det var vel nesten bare slump at jeg ikke gikk gjennom. På den andre siden måtte jeg vri opp strømpene før jeg begynte å gå oppover til Raudbergskarvet. Har du gått opp der?

Thon forteller at oppstigningen til Raudbergskarvet lå i skyggesiden og at snøen frøs til betong. Det var nesten umulig å få feste til skiene. Vel oppe på toppen nærmet det seg midnatt. Isen blinket nede ved Djupsvatnet.

– Klokka var vel ett på natten da jeg kom fram til hytta mi ved Djup, forteller Thon.

– Det gikk opp for meg at den eneste muligheten jeg hadde for å komme meg til Finse, var å gå videre med en gang. Jeg måtte bare fortsette på skaren. Thon fant en boks ananas inne i hytta. Men han kunne ikke finne boksåpneren, så han hugget hull i ananasboksen med ei øks.

– Det skvatt ananas over hele bua. Men jeg fikk da spist og drukket noe. Deretter gikk jeg på skaren forbi Iungsdalen og Geiteryggen og helt fram til Finse, og tok dagtoget tilbake til Oslo. En lang tur, kan du si. Sikkert bortimot ti mil. Har du gått der?

Selvbetjent

Thon jobber fortsatt 40–50 timer i uka. Da VG spurte hva som var hemmeligheten bak den spreke alderdommen, svarte Thon at «det er ikke sikkert jeg hadde klart å tilbringe tid i kontorlokalene om jeg hadde vært så gørrkjedelig antrukket som folk forventer at man skal være som forretningsmann.» Thon og de fargerike klærne kan observeres i Oslomarka, også. Der går han små turer så ofte han kan, og nesten alltid sammen med samboeren Sissel Berdal Haga.

– Hvordan ble du den største private giveren til Den Norske Turistforening?

– Jeg har alltid likt Turistforeningen. En gang laget jeg en stiftelse som var tiltenkt bygging av eldreboliger. Jeg hadde kjøpt en tomt ute i Bærum. Men av forskjellige grunner – vi har jo et nokså stort byråkrati her i landet – var det ikke lett å komme i gang. Og så en dag, rundt 1990, kom Knut Ore, formannen i DNT, innom kontoret mitt. Han sa at det var fare for at det ville bli en forgubbing av DNT. Barn og unge syntes det var for langt mellom hyttene. For eksempel var det altfor langt mellom Finse og Krækkja for en friluftsglad familie. Man kan jo komme ut for stygt vær. Og det har hendt at folk har dødd på denne strekningen. Uansett: Ore sa at det hadde vært fantastisk om man kunne bygge noen mindre hytter, noen selvbetjeningshytter, mellom disse store hyttene i fjellet. Og for å lage en lang historie kort: Slik ble det.

– Du støtter kun bygging av selvbetjeningshytter?

– Ja.

– Ingen betjente hytter?

– Nei. Det ligger utenfor konseptet.

– Hvorfor gir du mer penger til hytteprosjekter som tegner inn doble underkøyer i etasjesengene?

– Jeg har opplevd så mange ubehagelige senger på ulike hytter. Hvis man er lang, kan man ofte støte på problemer. Legger du deg i en seng som er 70 cm bred, vil knærne dine ganske sikkert støte mot en skarp kant i løpet av natten. Og det er en vederstyggelighet. Likedan er visse sesonger så populære at folk ender opp med å ligge på madrasser på gulvet. Da kan jeg ikke forstå annet enn at det ville vært bedre for oss alle at det var doble undersenger på samtlige hytter – og gjerne doble overkøyer, også.

– Du har ingen romantiske baktanker?

– Nei, jeg har ikke det.

– Er du helt sikker?

Olav Thon smiler lurt.

– Hvis vi kan slå to fluer i én smekk – slik at det både blir bedre søvn og mer romantisk i fjellet – ja, da har vi fått til det helt store.

Les også: