Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

På padletur i villmarka

Tre sommerdager, en kano og et vassdrag. Det var oppskriften på lykke for familien på fire som drømte om eventyrlige opplevelser i samme båt.

Padleeventyr

Med kano utforsket familien livet på og langs vassdraget i Huldreheimen fra Mjødokkvatnet til Dokkvatnet.

Foto: Frøydis Høyland Svisdahl og Jens Arne Gjørsvik

Kilde: Fjell og Vidde 3, 2013

Vi står ved bredden av Mjødokkvatnet, klare for vår første familieekspedisjon i

Ordne kano

Skal den være her mon tro? En umontert Ally kano er ikke mye til hjelp...

Foto: Frøydis Høyland Svisdahl og Jens Arne Gjørsvik
Ordne kano

Kanskje på denne siden?

Foto: Frøydis Høyland Svisdahl og Jens Arne Gjørsvik
Ordne kano

Der fikk vi den! Seks år gamle Tora og fire år gamle Magnar har gradvis blitt tatt med på lengre padleturer.

Foto: Frøydis Høyland Svisdahl og Jens Arne Gjørsvik
Padletur i villmarka

Dette er første kanotur over flere dager og med overnatting. De vet de må sitte stille i båten.

Foto: Frøydis Høyland Svisdahl og Jens Arne Gjørsvik
kanotur

Med fiskestang blir turen morsommere - og kanskje blir det middag.

Foto: Frøydis Høyland Svisdahl og Jens Arne Gjørsvik
Bålkos

Med barn på tur er det viktig å finne tid til å roe ned og kose seg. Bål er en vinner!

Foto: Frøydis Høyland Svisdahl og Jens Arne Gjørsvik

kano. Mygg, tordenskyer og to utålmodige barn henger rundt oss. Med tordenskyer mener jeg ikke bare været.

Hukommelsen har satt oss på prøve. Det er ett år siden Allyen sist ble montert. Da vi må ta den fra hverandre for tredje gang, utbryter Jens Arne, far og ektemann, iltert:

– Akkurat no drømme e om sol, varme, pass og all inclusive!

Les også:

Kiler i magen

Stemningen snur idet kanoen glir stødig ut i vannet. Etter en sein og regnfull vår er det stor vannføring og ikke akkurat badetemperatur, men med ekstra varme klær og god planlegging er forventningene på topp.

Smilene og latteren løsner, vi gleder oss til å være på tur med hverandre. Fisken hopper og spretter rundt oss, og fiskesnøret går uti.

– Vi må huske å spytte tre ganga slik bestefar har lært oss, minner Tora oss på, og legger raskt til:

– E e så spent at det kile i magen.

Vi har vært spent alle sammen, siden vi startet planleggingen av turen. Vi voksne har drømt om en overnattingstur helt siden vi kjøpte kanoen for to år siden.

Seks år gamle Tora og fireåringen Magnar har gradvis blitt tryggere i farkosten og er stadig blitt flinkere til å padle. Nå er de klare for kanotur i flere dager.

De vet godt at de må sitte rolig og gir fin fart når vi setter av gårde i kanoen.

Den er fullastet med varme klær, mat, kokeutstyr, telt, soveposer og annet turutstyr. Alt sirlig pakket i vanntette poser og sekker. Planen er å padle fra Mjødokkvatnet til enden av Dokkvatnet i Huldreheimen, med en overnatting eller to.

Vassdraget er ypperlig for familieturer for litt erfarne. For nybegynnere er det best å starte fra Karssjøen. Området er lett tilgjengelig fra bilvei, men gir likevel en følelse av villmark og stillhet. Det består av flere små og store vann forbundet med elver av ulik størrelse og vanskelighetsgrad.

Hvite skumtopper

– E e veldig spent på elva ned til Karssjøen, sier jeg tankefull, mens vi padler og dorger over Mjødokka.

Et stykke framme hører vi det bruser. Snart ser vi fossende vann og hvite skumtopper.Vi legger inntil bredden mens elva ennå er rolig.

– Om det bare hadde vore oss vaksne, kunne vi fint fortsatt, men det e nok best at e tar kanoen ned styrka og du går med ongan, konkluderer Jens Arne og vasser uti den kalde elva.

Han leier kanoen et stykke før han padler ned. Kvelden faller og regnet fosser ned mens vi tramper oss gjennom tett buskas og lyng. Ungene er trøtte og slitne.

– Mamma, e orke ikke gå! Tenk om pappa faller ut i elva, snufser Magnar.

– Kom, så kan du sitte på skuldrene mine, trøster jeg og løfter ham over hodet mitt.

– Huske du filmen du så fra da pappa og e padla Anarjohka?

Magnar nikker.

– Ditte klare pappa fint, sier jeg overbevisende selv om jeg er litt spent selv.

– Se her, mamma! E kan hjelpe de å finne vei! Tora letter stemningen og brøyter vei gjennom myr og krattskog så det knaker i kvistene.

– Der e pappa, roper plutselig Magnar fra utsiktsposten på skuldrene mine. Jens Arne kommer susende ned elva. I full fart forserer han og kanoen strykene i god stil. Med et glis om munnen legger han til rett nedenfor oss.

– Yohooo, jubler Magnar når vi sitter om bord igjen og får med oss det siste lille stryket.

Teltplass med utsikt

På en liten høyde med utsikt over Karssjøen og Tjuruverket finner vi en fin leirplass. En perfekt gresslette for telting og en ferdig bålplass, med stokker å sitte på.

– Dette er mer enn jeg hadde drømt om, sier jeg opprømt og lettet.

Heldigvis har det stoppet å regne. Vi finner ved og fyrer bål for å holde myggen unna. Ungene hjelper ivrig til med å sette opp teltet og bære utstyr. Stekte ostesmørbrød smaker godt etter en lang og kald dag. Etter litt lesing, mye fnising, tull og godnattsanger senker stillheten seg. Jeg ligger i soveposen og hører den tunge pusten til ungene. Kroppen er sliten og trøtt.

– Tenk så mye onganene har opplevd og lært bare på en dag! Dei va så fornøyd og glad da dei sovna, sier jeg til meg selv.

Lysten til å sove er der, men knitringen fra bålet lokker meg ut av den lune posen. Utenfor teltet har skumringen lagt en rolig hånd over oss.

– Sjå så fint. Så bra vi dro hit, hvisker Jens Arne og skjenker te.

En kjærkommen sprekk i skylaget bidrar til herlig frokoststemning. Bålet ryker og varmer, grøten koker, og reinpølsa smaker himmelsk. Ungene spikker.

Plutselig skjærer et hyl gjennom solstrålene. Tora holder opp tommeltotten. Blodet drypper i store dråper fra et skikkelig kutt. Finspikkingen med speiderkniven gikk litt hardt for seg, men ikke verre enn at vi lapper sammen med en bandasje.

Deretter pakker vi ned leiren i hast – en svart sky nærmer seg truende. Det høljregner når vi setter av gårde, og vi er allerede litt småfrosne.

– Vi får nok varmen i oss når vi sette i gang, sier jeg optimistisk til ungene.

– E tror e klare å padle selv om tommelen verke litt enda, konstaterer Tora og titter på den bandasjerte fingeren.

– Kan e snurre opp no? spør Magnar når sluken akkurat har kommet uti.

– E tror e har fisk!

Han sveiver inn og får øye på fangsten. – Bare gress, flirer han. Vi renser kroken og han sender den ut igjen.

Vått og kaldt

Spenningen stiger idet vi nærmer oss utløpet og Dokkelva ned til Dokkvatnet, men turen blir heldigvis en rolig seilas i vid og slak elv. Regnet bøtter ned.

– Nokken som trenge lue og votta, sier jeg, lett triumferende siden jeg insisterte på at det måtte med.

Skulle ikke tro vi var midt i juli. Vi tar en pause på et nes i Dokkvatnet. Det må klatres og herjes for å få opp varmen, og mer klær må på. Tilbake i kanoen siger vi rolig av sted og ser oss rundt. Fjellet som reiser seg opp fra Dokkvatnet gir landskapet et dramatisk preg.

– Mamma, koffor hete det Ormtjernkampen? lurer Tora som sitter og speider ut i landskapet, mens Jens Arne og Magnar har fiskesnøret ute.

– E det fordi det e orma som kampe der?

– Ser du fjellformasjonane? sier jeg og peker.

– Det kalles kamper. De ble dannet av isbreen som lå her under siste istid.

Fiskelykke

Plutselig rykker det i fiskestanga. Jens Arne trekker opp en liten ørret, til rungende jubel. Nå stiger fiskeiveren. Ikke lenge etterpå strammer snøret til Magnar seg. Han sveiver inn.

– Åh, fisken datt av! Det går bra, sier han.

Så er det Toras tur. Hun følger med på fisken som spretter rundt oss, men venter tålmodig. Det durer i snella.

– Det e tongt, stønner hun. I det jeg hjelper henne med fiskestanga, ryker snøret. Tora blir først stille.

– Fisken! Pappas spinner! Hun er utrøstelig og ligger framover i kanoen og hulker.

– Tora, du aner ikke hvor mange sluker og fisker jeg har mista, forsøker jeg å trøste. Det hjelper ikke så mye. Først når ny krok er på plass og snøret igjen er ute, bedres humøret.

– E vi framme alt? sier Magnar når vi nærmer oss stedet for ilandstigning.

– Vi må padle mer!

– Kanskje vi kan dra på kanotur en annen gang også? spør jeg

– Ja! kommer det unisont fra begge ungene. Det regner ikke lenger, men med vått telt og våte klær frister det ikke med ei natt til ute. Tora og Magnar er fornøyd med turen. De er fulle av inntrykk og nye erfaringer og snakker i ett mens vi sykler til bilen.

Turen går rett til Liomseter for en bedre middag. Bagasjen og kanoen plukker vi opp på veien hjem.