Arkivert artikkel

Denne artikkelen vil ikke lenger bli oppdatert. Mer informasjon

Jeg gikk en tur på stien

Det er blitt skrevet sanger og dikt om stien, men aldri noen doktorgrad – før nå.

forsker Annette Bischoff

– Noen stier fører oss nærmere naturen enn andre, sier Anette Bischoff.

Foto: Silje Pileberg / Den Norske Turistforening

Kilde: Fjell og vidde, nr. 2/2013

Sti ved Mogen

Stien ligger der beskjeden og unnselig, men det er den som bestemmer hvordan turopplevelsen blir.

Foto: Helle Andresen / Den Norske Turistforening

Du skal gjennom den lysegrønne bjørkeskogen. Rundt deg hører du fuglekvitter, vinden som rusker forsiktig i løvtrærne og lyden av deg selv: Føttene mot stien, der du går.

Du tenker kanskje ikke over stien. Den ligger der uten å si noe; snirkler seg beskjedent gjennom skogen.

Men det er nettopp stien som gjør at du går der du går – og at du opplever akkurat det du opplever.

– Stiene våre betyr mer for oss enn vi er klar over, sier Annette Bischoff, forsker og instituttleder ved Høgskolen i Telemark.

Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene, hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.

Knut Hamsun

Nærmest naturen på den smale sti

I arbeidet med doktorgraden sin har Annette Bischoff gått 52 stier.

Hun har sett på hvordan stiene er tilrettelagt, hvordan underlaget er, hvordan de er merket og skiltet.

Noen av turene gikk hun aleine, andre gikk hun sammen med mennesker hun førte timelange samtaler med i etterkant.

Hun har sett at stier gir oss tallrike opplevelser, og at noen stier fører oss nærmere naturen enn andre.

– Det var så tydelig at måten vi gikk på, og tankene vi hadde, fikk en annen karakter når vi gikk på brede turstier enn når vi gikk på smale, kronglete stier.

– På de brede stiene gikk vi ved siden av hverandre og snakket om ting vi bar med oss fra dagen, eller om noe som skulle komme.

– På de smale stiene gikk vi etter hverandre, vi la merke til flere detaljer og vi undret oss mer, sier Bischoff.

Hun mener de smale, ikke-standardiserte turstiene har et levende mangfold som gjør at det blir mer spennende å gå der.

– Det er disse stiene som trekker oss lengst vekk fra stresset i hverdagen.

Forskjellige er stiene; en går i dalene, en i liene.

Henrik Ibsen

Ro og tilstedeværelse

Mot Hovdehytta

Turen blir en annen om dere går ved siden av eller etter hverandre.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / Den Norske Turistforening

Ved hjelp av samtalene fant Bischoff fire ulike måter vi nærmer oss naturen på.

Mens noen er opptatt av kunnskapen om naturen – for eksempel hvem som har bodd her, eller hva en blomst heter – retter andre oppmerksomheten mot det estetiske; linjene, formene, fargene.

Den tredje tilnærmingen er fysisk: Å gå langt eller fort.

Den fjerde tilnærmingen, som alle hun intervjuet delte, var den åndelige, eller den meditative.

– Alle hadde en oppfatning av at de var del av noe som var større enn seg selv. De
opplevde å være til stede, og de fant en ro, sier Bischoff.

Denne roen og tilstedeværelsen var mest merkbar når de gikk på de smale stiene.

Gamle stier er alltid kjære.

Dansk ordtak

Barndommens landskap

Annette Bischoff, forsker og instituttleder ved Høgskolen i Telemark.

Anette Bischoff ble rørt til tårer da hun så igjen barndommens skog.

Foto: Silje Pileberg / Den Norske Turistforening
smøråsfjellet

Stiene vi gikk som barn betyr noe helt spesielt for oss som voksne.

Foto: Jenny Duesund / NRK

Bischoff vokste opp på Nord-Sjælland i Danmark. Hun bodde i skogen med bratte skrenter utenfor huset, og hun ble tidlig kjent med havet.

Men først som voksen skjønte hun hvor mye dette betydde for henne. Og hun var voksen den maidagen hun satt i bilen på vei hjem til moren og kjente tårene trille – på grunn av de lysegrønne bøketrærne som stod langs veien.

– De danske bøkeskogene, bakkene som bølger seg, havet… Jeg bærer det med meg. Det er blitt en del av min identitet, sier hun.

I arbeidet med doktorgraden skjønte Bischoff at barndommens landskap trolig betyr noe helt spesielt for oss.

Flere av personene hun intervjuet fortalte at det var dette landskapet de søkte til for å få ro. Noen kunne også fortelle henne nøyaktig hvor de skulle sette føttene på barndommens stier, mange år etter at de hadde gått der.

– Stiene går inn i kroppen på oss. Kroppen husker stiene, stedene og stemningene fra barndommens landskaper. De gir oss en forankring som resten av verden beveger seg ut ifra, sier hun.

La stiene være som de er

Gjennom over tjue års arbeid med friluftsliv har Anette Bischoff sett at naturen kan være en viktig motvekt til det effektive samfunnet vi lever i.

Og hun mener at måten vi tilrettelegger på betyr mye for hvordan vi opplever naturen.

– Internasjonalt er det nå en utvikling i retning av å standardisere stier. Stiene skal få en farge som sier hvor vanskelige de er, de skal ha lik bredde, lik skilting. Stiene skal være forutsigbare. Men vi må tenke oss godt om, mener hun.

– I det øyeblikket vi retter ut stiene og gruslegger dem, øker tempoet. Brede stier kan være et gode, men det bidrar også til å minske opplevelsesverdien, avslutter Annette Bischoff.

Å finne sin sti er det samme som å finne sitt kall i livet.

Kjell Arild Pollestad